Av Ebba Haslund
I de gode gamle dager da hadde de gamle det bra, iallfall bedre enn i vårt kalde effektivetssamfunn. Den gang tok nemlig familien (les: familiens kvinner ) seg av sine gamle som fikk bo hos sine kjære til sin død.
Det fins faktisk noen som tror på ovenstående nostalgiske nonsens. Riktignok fantes det ingen sykehuskøer den gang, men så var det da heller ikke samme behov for sykesenger som i dag. Folk døde hjemme av sine plager. Når de kom i reparasjonsalderen, måtte de til sengs og bli der, i en krok av kjøkken, kammers eller på loftet som Olav Duuns "Kvituggla". Ikke snakk om å få nye hofter eller knær. Familiens kvinner hadde det minst like travelt den gang som nå, så tilsynet med den gamle kroken ble det nok så som så med. Å bo hos sine kjære er så visst ikke bare gloria.
Profesjonell pleie
Ifølge en tysk undersøkelse for en del år siden, mente et flertall av eldre at gamle foreldre burde bo hos sine barn; de ville bare ikke gjøre det selv. Ytterst få kunne tenke seg å bo hos en sønn eller datter. Høyst forståelig.
Blir man pleietrengende,
foretrekker man å pleies av yrkespersoner fremfor av den nærmeste
familie. Hadde en gamling fra den gang våknet opp i en moderne sykehusseng,
ville hun formodentlig trodd seg hensatt til himmelrike. Det betyr ikke at alt
er såre vel innen eldreomsorgen . Langt derifra, og verre blir det når
eldrebølgen for alvor kommer veltende, om man fortsetter på strutsens
vis å grave hodet ned i sanden.
Lyspunktene fins
Men la oss heller se på lyspunktene, for de fins, de fins, ikke så få heller og flere kunne det bli med mer fornuft og fantasi hos de ansvarlige politikerne.
De av oss pensjonister som har noenlunde god helse, kan i dag velge og vrake blant allehånde tilbud. De fleste får man gjennom de lokale eldresentrene. Opprettelsen av dem er det beste som er gjort for å høyne livskvaliteten for oss gamle. Her treffer man gamle kjente og stifter nye bekjentskaper. Her serveres god mat ved lunsj og middagstid, kaffe og noe attåt dagen lang og til overkommelige priser. Her kan man dyrke sine hobbyer fra kunstsløyd og veving til bridge og biljard. Best av alt: Her føler man seg hjemme. Som en gammel mann uttrykte det: "Her har jeg min tilhørighet". Til tross for at dette senteret (Bygdøy) var det mest kummerlige hva lokale og fasiliteter angår, av alle dem jeg har sett.
Rimelig i drift
Som kåsør har jeg besøkt utallige sentre i og utenfor Oslo. Overalt lyder det samstemmig: "Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort, om jeg ikke hadde senteret mitt å gå til." Senteret m i t t , merk det. Det blir ikke det samme om en må overføres til et nytt og fremmed sted.
Rimelige i drift er eldresentrene fordi de til en viss grad baserer seg på frivillig hjelp. En eldre venninne av meg, 88 år gammel men med gode ben, hjelper til med serveringen på sitt senter en gang i uken og sier hun har stor glede av å "være til nytte".
Kortsiktig sparing
Så skulle man jo tro at de lokale myndighetene, jublende over et så billig og effektivt virkemiddel til å forgylle alderdommen for så mange, ville kappes om å tre støttende til på alle vis. Å nei da, de fleste av disse sentrene er nødt til å bruke sparekniven og flere av dem lever i konstant frykt for NEDLEGGELSE! En skulle ikke tro det var mulig, men slik er det. For her sitter det folk med nesen begravd i budsjettpapirer og regner ut at her og her kan vi spare noen kroner om vi kniper inn. At utgiftene på annet hold blir vesentlig større, vekker ingen bekymring, for de må dekkes av midler fra en annen pengeskuff.
Alternativet til det lokale
sentret er isolasjon, depresjon, behov for sykehjemsplass, og d e n koster flesk.
Men her gjelder det å spare på skillingen og la dalerne gå.
Galskapen skyldes muligens det professor Parkinson (han med den berømmelige
loven) illustrerer med referat fra et styremøte der millionene ruller
friskt til ymse formål. Ingen reagerer med et aldri så lite protestpip
over de uvirkelig skyhøye tallene. Men så kommer siste post på
sakslisten: vaskehjelpens lønn. Da vil alle gi sitt besyv med, for dette
er noe fattbart de greier å takle.
Hjerteløst av politikerne
Et annet utslag av manglende gangsyn hos de bevilgende myndigheter er innskrenkningen av taxiturer i Oslo for uføre over 67 år til 50 (først 25) ganger i året. Begrunnelse: de over 67 har ikke samme behov for å komme seg ut og omkring. Les den siste setningen en gang til og la den synke inn, mens man minnes alt snakket om å "øke livskvaliteten for de eldre". Man kan ikke unngå å se for seg hvordan krokodilletårene triller utfor politikerkinnene. Skal livskvaliteten høynes ved å sende flere såpeserier i hjemmekinoen?! Femti taxiturer i året, det blir fire i måneden. Det vil si mulighet for å komme seg hjemmefra for å besøke familie, venner, utstillinger, konserter, teaterforestillinger en gang annenhver uke. Vel å merke hvis man har noen til å handle for seg og utrette andre nødvendige ærender. Snakk om livskvalitet!
Om myndighetene enda hadde trodd at de gamle ville omkomme kostnadsfritt av kjedsomhet i sine hjem, ville det vært en slags logikk i galskapen. Men alternativet er som nevnt sykehjemsplass til millionbeløp. Så lenge politikerne fortsetter med nærsynt båstenkning i stedet for å se situasjonen i helhetsperspektiv, er det lite håp i sikte. Men oppgi håpet må vi ikke, for også politikere kan iblant ta til fornuft, eller - for å si det enkelt - tvinge seg til å "bruke hue".